Hvordan det å omfavne spontanitet endret mitt syn på reiser
Når folk begir seg ut på en soloreise, liker jeg å tro at de fleste starter på samme måte som meg: planlegge, planlegge, planlegge. Jeg undersøkte alt fra fergetider til togplasser, aktiviteter som var tilgjengelige hver dag, supermarkeder i nærheten og søte kafeer. På en måte tok dette bort noe av magien når jeg først ankom et sted. Jeg kjente allerede til alt rundt meg; de skjulte smugene, snarveiene og hvilke barer som hadde uteplasser med perfekt utsikt. Å omfavne spontaniteten kan gi fleksibilitet og frihet for deg som reiser alene (og gjøre reisen din litt mer magisk).
Ikke alt går etter planen
Siden jeg reiste alene, visste jeg at jeg trengte litt struktur i hverdagen. Jeg visste at hvis jeg ikke hadde en plan, ville jeg bare sitte der og bli overveldet av alt jeg skulle gjøre. Å planlegge alt ga meg en følelse av kontroll. Jeg visste hva som ventet meg på overnattingsstedet, jeg visste hva som kunne holde meg sysselsatt, og jeg hadde en slutt på når jeg skulle være på et bestemt reisemål.
Men ikke alt går som planlagt. Noen steder er stengt, dyre eller bare ikke som forventet. Til tross for at hver tur var nøye planlagt slik at jeg ikke kunne bli skuffet, var det noen tilfeller der jeg ble det. Jeg hadde satt meg så store forhåpninger til bestemte opplevelser at jeg følte meg skuffet da det ikke gikk som forventet. For å gjøre det enda verre hadde jeg ingen reserveplan, og jeg følte meg ikke komfortabel eller trygg nok på meg selv til bare å ta en spasertur.
Etter hvert som jeg fortsatte å reise, ble jeg imidlertid litt mindre rigid. Jeg ble mer komfortabel i mitt eget skinn og vant til å reise på egen hånd. Jeg trengte ikke lete opp hver eneste estetisk tiltalende kafé eller bar med gode anmeldelser på hvert reisemål. Jeg visste at man blir mer avslappet når man reiser alene, men for meg var det to spesifikke opplevelser som fikk meg til å endre hele mitt syn på reiser.
Spontanitet åpner for nye opplevelser
Den første var da jeg dro til Milano. Jeg var bare der i to netter før jeg skulle reise til Hellas i noen uker. Jeg hadde egentlig ingen forventninger til Milano, jeg ville bare se på severdighetene og drikke noen gode kopper kaffe. Den første kvelden var imidlertid langt over forventningene mine. Under middagen på vandrerhjemmet ble jeg kontaktet av noen andre alenereisende som var helt nydelige. Etter at drinkene begynte å flyte og karaoken kom i gang, ble det raskt en av de beste kveldene på lenge.
De jeg møtte skulle bli noen dager lenger enn meg og bestemte seg for å møtes i Kroatia senere i uken. Da jeg fikk invitasjonen, var min første reaksjon: «Ja, absolutt!» Selvfølgelig ville jeg dra til Kroatia sammen med disse menneskene. For første gang på lenge hadde jeg funnet noen jeg virkelig fant tonen med, og jeg ville gjerne ha muligheten til å se mer av Europa sammen med dem. Men jeg kunne ikke – jeg hadde andre planer. Jeg fulgte raskt opp med et skuffet «Men jeg kan ikke, jeg har et fly å rekke» Turen til Hellas var planlagt og bestilt, og siden jeg aldri har avbestilt noe tidligere, kunne jeg ikke refundere vandrerhjemmet.
Jeg sa til meg selv at det var greit; det er jo dette soloreiser handler om. Å møte kule mennesker og så dra videre til neste reisemål. Jeg sa til meg selv at FOMO (fear of missing out) var en naturlig reaksjon, og at jeg ville få nye venner i Hellas. Jeg møtte nye mennesker i Hellas, og vi delte fantastiske opplevelser, men jeg tenker fortsatt tilbake på Milano. Nå har det gått nesten fire år, og jeg tenker fortsatt på «hva om jeg hadde dratt til Kroatia?» Ikke for å være dramatisk, men den turen kunne ha forandret livet mitt. Det får jeg aldri vite.
Ingen planlegging = ingen avbestilling i siste liten
Den andre opplevelsen var pandemien. Jeg var i Puerto de la Cruz på Tenerife i mars 2020. Jeg hadde fått plass på et utvekslingsopphold hos en språkskole i byen. I bytte mot gratis innkvartering skulle jeg skrive tekster til nettstedet deres og hjelpe til med sosiale medier. Jeg var i Puerto de la Cruz i nøyaktig åtte dager før Spania gikk inn i sin strenge covid-19-nedstengning, og de fleste flyvninger til det europeiske fastlandet ble innstilt.
Mens jeg satt i leiligheten min og jobbet hjemmefra, var jeg optimistisk. Jeg tenkte at om noen uker ville det blåse over, og jeg ville kunne fortsette å reise. Jeg hadde seks uker med reiseplaner foran meg, og jeg ville ikke gå ut av planen. Til slutt måtte jeg innse at jeg ville bli sittende fast i leiligheten min i overskuelig fremtid.
Jeg begynte å stresse. Jeg måtte avlyse alt jeg hadde brukt måneder på å planlegge. Jeg hadde gjort omfattende undersøkelser og til og med laget regneark over mulige vandrerhjem i Portugal og Spania. Jeg hadde valgt den perfekte plassen på toget fra Barcelona til Madrid og et idyllisk overnattingssted i Porto. Å avbestille alt var en irriterende og nedslående oppgave. Det var angstfremkallende, tok for lang tid, og jeg var usikker på om jeg ville få pengene tilbake. Jeg innså snart at jeg aldri mer ville gå gjennom prosessen med å avbestille så mange ting.
Da grensene begynte å åpne seg, fortsatte jeg å reise, men med et nytt perspektiv. Når jeg planla reiser, hadde jeg alltid en forklaring på hvorfor jeg overorganiserte alt. «Hva om jeg ikke møter noen? Hva om jeg ikke liker byen? Hva om vandrerhjemmet ikke er så bra som jeg hadde forventet?» Om forventningene mine ikke var meg, hadde jeg i det minste følelsen av å vite at tiden min var endelig og at jeg snart kunne dra.
Slik har jeg blitt en mer spontan reisende
Nå stiller jeg meg selv de samme spørsmålene, men med en helt annen innstilling. Hvis jeg ikke møter noen, anstrenger jeg meg for å gjøre det. Hvis jeg ikke liker byen, drar jeg tidligere enn forventet eller tar en dagstur til et annet sted. Hvis vandrerhjemmet ikke er som jeg trodde, avbryter jeg oppholdet og booker et annet. Hvis jeg liker et sted, blir jeg, hvis ikke, drar jeg.
Å omfavne spontaniteten og gi slipp – bare litt – hjalp meg med å skape uforglemmelige minner og opplevelser. Det ga meg frihet til å gjøre hva jeg ville. Jeg reiste ikke til destinasjoner basert på rutefly, men på humøret mitt og hvem jeg møtte. Jeg følte ikke lenger at jeg gikk glipp av utrolige muligheter, og jeg følte meg ikke lenger begrenset av min egen rigide planlegging.
Selv om jeg fortsatt gjør de nødvendige undersøkelsene, som å skaffe visum, har jeg vært langt mer laissez-faire og eventyrlysten på reisene mine. Jeg har ikke blitt skuffet, og jeg har ikke opplevd noen stor FOMO. Jeg føler meg mer fri, trygg og komfortabel med meg selv. Jeg føler meg ikke lenger utenfor når folk jeg har møtt, inviterer meg med på en tur i siste liten. Jeg trenger ikke lenger å takke nei.
Jeg lærte at det alltid vil være en seng på vandrerhjemmet, og at det alltid vil være et fly å ta eller en buss å hoppe på. Visse byer kommer til å eksistere i mange år fremover, men visse opplevelser kommer ikke til å eksistere. For en av de få gangene i mitt liv lærte jeg å si «Don’t think, just do»
Last ned Hostelworld-appen for å begynne å treffe folk med en gang du booker
Get the App.