Tilbake til vandrerhjemmet der vi forelsket oss

Av alle steder man kan møte sitt livs kjærlighet… ville vi aldri ha gjettet at det skulle skje i den lille italienske landsbyen Positano.

Positano ligger høyt oppe over Amalfikysten, en av verdens vakreste og mest pittoreske kystlinjer – og en av de mest berømte. Den er kjent for sine smale, svingete veier bygget på spisse, steinete klipper, alt med det spektakulære glitrende turkise havet som bakteppe, et hav som ser ut til å strekke seg i det uendelige.

Dette er vår kjærlighetshistorie fra vandrerhjemmet.

Vi møttes mens vi var på reise

Historien vår begynner en ettermiddag under den strålende italienske solen, på terrassen til Hostel Brikette. Vi var reisende fra hver vår ende av verden (Australia og Canada), og det var et lykketreff at våre veier skulle krysses i tre dager under den europeiske sommeren 2015. Vi var studenter på den tiden og var på separate backpacking-eventyr. Vi fant tonen umiddelbart og ble venner. Vi hadde et fantastisk, kortvarig vennskap på tre dager, fylt med mye latter, gelato, solskinn og kveldsdrinker sammen med andre likesinnede reisende som bodde på Hostel Brikette.

Terrassen på vandrerhjemmet er et flott sted å møte reisende fra hele verden. Det lange piknikbordet skaper en perfekt sosial atmosfære, med nok plass til at mange kan delta i samtalen og moroa. Personalet består hovedsakelig av unge internasjonale frivillige, som gir gode tips om lokalområdet og hva man kan gjøre og se mens man er i Positano. De spiller også god musikk og omgås gjestene, noe som skaper en av de beste hostellstemningene i Europa. Med drikke til en god pris og happy hour som i praksis varer fra kl. 16.30 til midnatt, finnes det ikke noe bedre sted å tilbringe kveldene. Terrassen kan også skilte med panoramautsikt over Positano, som er spesielt nydelig under stjernene og med byens glitrende lys.

Våre tre dager sammen fløy forbi. Før vi visste ordet av det, var det på tide å skilles og fortsette hver vår vei. Vennskapet vi knyttet i løpet av disse få dagene satte varige spor, og det var overraskende vanskelig å si farvel. Vi holdt kontakten og forble gode venner i nesten to år.

Gjenforeningen

I 2016, mens jeg reiste gjennom Mexico, fikk jeg en spontan idé. Jeg samlet mot og spurte min venninne fra de tre dagene – nå min nettvenninne – om jeg kunne komme på besøk til henne i Canada. Før jeg visste ordet av det, satte jeg meg på et fly, uten å vite hva som ventet meg.

Positano føltes som en evighet siden, og etter å ikke ha sett hverandre på nesten to år, var vi begge spente og nervøse. Ville vi fortsatt komme godt overens? Ville det bli litt pinlig? Var dette en feil? Etter at vi møttes igjen, var det som om det ikke hadde gått noen tid i det hele tatt, og vi ante ikke at vårt nære vennskap raskt skulle utvikle seg til noe mer seriøst.

Å reise som par

Som du kan forestille deg, har det sine komplikasjoner å starte et forhold og forelske seg i noen fra den andre siden av verden. Siden jeg er australier og hun er kanadier, bestemte vi oss for at den beste måten for oss å opprettholde et forhold og unngå et langdistanseforhold på, var å reise sammen. Hun sa opp jobben sin, og sammen startet vi eventyret vårt med en enveisbillett ut av Canada. Siden vi ble gjenforent, har vi reist i nesten to år som par, noe som har ført oss til 14 land – og flere kommer til.

Reisene våre har vært fulle av fantastiske opplevelser: avsidesliggende øyer i Indonesia, engelskundervisning i Vietnam, frivillig arbeid med redde elefanter i Kambodsja, jobb på et vandrerhjem i Istanbul og hvalsafari for å se knølhvalenes migrasjon i Sydney. Av alle stedene vi hadde snakket om og drømt om å besøke sammen, var vi begge helt fast bestemt på å dra tilbake til stedet der vi møttes for første gang – og denne gangen som par.

Tilbake til vandrerhjemmet der vi møttes

Så hva gjør Positano så spesielt? Bortsett fra den sentimentale grunnen til at vi ønsket å dra tilbake til stedet der vi møttes for første gang, gledet vi oss begge til å besøke den sjarmerende, postkortlignende landsbyen igjen.

Positano er et reisemål som normalt ville sprengt budsjettet til enhver backpacker, med sitt rykte som et eksklusivt feriemål som gjest mange A-liste-kjendiser. Overnattingsmulighetene i Positano er for det meste begrenset til 4- og 5-stjerners hoteller og luksusvillaer. Denne landsbyen har imidlertid et fantastisk og rimelig vandrerhjem for de som, i likhet med oss, reiser rundt i Europa på et stramt budsjett, men som ønsker å oppleve sjarmen og magien i Positano.

Vandrerhjemmet Brikette ligger helt øverst i Positano, med spektakulær utsikt over Det tyrrenske hav. Utsikten har sin pris – vær forberedt på de mange bratte trappetrinnene du må gå ned og opp igjen etter en dag på stranden. En ekstra bonus er at du garantert vil forbrenne all pizzaen, pastaen og gelatoen du har spist under hele Italia-reisen. Etter å ha sjekket inn på vandrerhjemmet, ble vi overveldet av en følelse av déjà vu og nostalgi. Å komme tilbake til Positano vekket umiddelbart gode minner fra tidligere reiser, og vi gledet oss til å utforske landsbyen igjen, denne gangen hånd i hånd.

Hvorfor du bør besøke Positano

Ved første øyekast virker Positano umulig. Hele landsbyen klamrer seg fast til klippene i Monti Lattari, med de fargerike husene bygget helt opp i de nesten loddrette åssidene, og noen ganger ser det ut som om de nesten berører skyene. Man kan knapt forestille seg hvordan denne gamle landsbyen ble bygget og hvordan materialene ble fraktet opp den bratte skråningen for å bygge disse sjarmerende husene. Siden vi allerede hadde vært i Positano, visste vi hva vi kunne forvente. Likevel klarte landsbyens sjarm på en eller annen måte å forbløffe og forundre oss på nytt.

Med bare én hovedvei som er tilgjengelig med bil, oppleves Positanos virkelige skatter best til fots. Mens vi vandret gjennom de trange gatene og trappene, kom vi over beskjedne lokale hus dekket av magenta bougainvillea. Å spasere gjennom disse vakre gatene var en av våre favorittmåter å oppdage nye deler av landsbyen på, steder som andre turister ofte ikke våger seg inn i. Mens vi var på vei ned mot sentrum og stranden, kunne vi runde et hjørne og bli helt overveldet av de fantastiske utsiktene over det utrolige landskapet. Etter den lange turen ned til sentrum ønsket vi oss ingenting mer enn å hoppe uti det forfriskende, krystallklare havet. Hovedstranden i Positano, Spiaggia Grande, er 300 meter lang og en av de største, mest storslåtte og glamorøse strendene på Amalfikysten. Med sine nydelige restauranter ved sjøen, barer og sjarmerende små butikker som selger lokale spesialiteter til turister, er det et fantastisk sted å tilbringe timevis. Spiaggia Grande byr også på den mest fantastiske utsikten over Positanos pastellfargede, trappetrinnsformede hus som klamrer seg fast til klippesiden, så du vil definitivt ha kameraet klart!

Positano er en landsby med rullesteinstrand; de glatte, svarte steinene er overraskende behagelige å ligge på, men når varmen stiger i løpet av dagen, blir de ekstremt varme, spesielt hvis du går rundt barbeint! Heldigvis tilbyr strendene den perfekte løsningen. Det står hundrevis av rader med solsenger langs strendene, som gir strandgjester en oase. Sammen med de mest fargerike og uberørte parasollene man kan forestille seg, understreker de skjønnheten i Positano. Med tre naturskjønne strender forbundet med en kyststi, er det et must å besøke flere strender her.

Solnedgangen, duften av fersk sjømat som tilberedes og rumlende mager markerte slutten på vår perfekte stranddag og varslet at det var tid for middag. Positano, som opprinnelig var kjent som en sjarmerende liten fiskerlandsby, har fortsatt et kjøkken som naturlig nok er sentrert rundt sjømat. Maten er ekstremt fersk, og i likhet med resten av Italia tilberedes råvarene på den måten som gjør italiensk mat til en slik global favoritt. Når man spiser her, innser man raskt at den virkelige perlen i Positano er sitronen, som brukes både i salte og søte retter. Dette er ingen vanlige sitroner, for denne sitronsorten vokser kun på Amalfikysten. De er kjent som «S’fusato d’Amalfi», har blitt utviklet over tusen år og er et kulturelt symbol i denne regionen av Italia. Sitrontrærne gir et fargerikt innslag i terrasselandskapet og er et populært motiv på den håndmalte keramikken og dekorasjonene rundt om i landsbyen.

S’fusato d’Amalfi vokser her i overflod, og italienerne bruker dem i nesten alt – til matlaging (stekte poteter, kjøtt, salatdressinger og selvfølgelig gelato), rengjøring og til og med i skjønnhetsprodukter. Men kanskje den beste bruken av S’fusato d’Amalfi-sitronene er forbeholdt etter måltidet, nemlig digestiv-likøren kjent som «Limoncello», som sies å hjelpe på fordøyelsen. Selv om det for meg virker mer som en italiensk unnskyldning for å fortsette å drikke etter at måltidet er over! Limoncello er en spesialitet fra denne regionen i Sør-Italia og er den perfekte blandingen av søtt og syrlig. Den er skarp, men likevel ubestridelig forfriskende, og mestrer balansen mellom syrlighet og søthet. Så når livet gir deg sitroner, ja… drikk Limoncello!

Å gå i våre egne fotspor gjennom Positano og gjenoppleve dem som par har vært intet mindre enn utrolig. Positano er grunnen til at vi er sammen, og de tre dagene med lykkelig tilfeldighet da våre veier krysset hverandre, vil alltid være en tid vi vil verne om og holde kjær. Vi vil alltid være takknemlige overfor Hostel Brikette for at de førte oss sammen, og vi vil finne enhver unnskyldning for å komme tilbake til den nydelige landsbyen langs Amalfikysten. Det denne opplevelsen har lært meg, er at man aldri vet hva som venter rundt hjørnet, hvem man kommer til å møte og hvor man kanskje ender opp!

P.S. Jeg fridde til henne på vår siste dag i Positano… Hun sa ja.

Om forfatteren

Jeg heter Louis Cuthbert; jeg har reist jorden rundt de siste to årene og dokumentert eventyrene mine. Følg reisen vår på Instagram @one_globe_travels.