Derfor bør du absolutt ta et sabbatsår eller et friår

Jeg bestemte meg for å ta et sabbatsår i oktober 2014, da jeg var 29 år. Det var noe jeg ville gjøre før jeg fylte 30, og du kan sikkert allerede gjette at det var den mest fantastiske opplevelsen i livet mitt så langt!
La meg sette scenen litt. På den tiden hadde jeg en veldig god jobb som jeg trivdes godt med. Jeg var bekymret for at det å ta så mye fri kanskje ville gå ut over jobbmulighetene mine, men det beriket faktisk CV-en min. Jeg husker da jeg måtte fortelle HR om avgjørelsen min (jeg var livredd). Men i stedet for å tro at jeg var gal, fortalte HR-representanten min meg hvor modig jeg var, hvor fantastisk det kom til å bli, og at jeg lett ville kunne få en ny jobb når jeg kom tilbake. Jeg fikk mange forskjellige reaksjoner fra folk, men de fleste var faktisk positive.
Jeg hadde verken partner eller barn (i motsetning til noen av vennene mine som allerede var gift og hadde barn nummer to på vei), så jeg hadde ingen som bandt meg til å bli i Lima. Jeg hadde spart nok penger til å kunne backpacke i ett år. Da jeg begynte å tenke på hva det faktisk ville koste meg, innså jeg at jeg ville bruke mindre penger i Øst-Europa eller Asia enn jeg bruker i min egen hjemby! Ta det der, folk som synes det er for dyrt å reise!) I Sørøst-Asia brukte jeg rundt 1 000 USD i måneden på transport, overnatting og mat.
Å reise var lidenskapen min! Frem til da hadde jeg allerede reist i rundt 20 land, på ferie, i jobbsammenheng osv. Men jeg ville så gjerne ha mer. Hvorfor ta til takke med mindre? Så jeg bestemte meg for å ta et friår. Og vet du hva jeg oppdaget? Det er sååååå mange som gjør akkurat det samme! Det var til og med reisende som gjorde det i langt yngre alder.

Som de fleste andre steder har man en fast idé om hvordan livet skal være når man vokser opp i Lima i Peru. Skolen tar slutt når man er 17 år gammel, og deretter er det bare studier og karrierefokusert arbeid som gjelder. På toppen av det hele kommer presset om å gifte seg, få barn og holde orden på det sosiale livet. Forpliktelser til høyre og venstre.
Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville la noe komme i veien for meg selv, og i mai 2015 satte jeg kursen mot Cameron Highlands i Malaysia, der jeg møtte en gruppe fantastiske tyskere, newzealendere og australiere som alle var på samme type tur. De fleste av dem var i begynnelsen av tjueårene, og mens de satt på bussen sammen, forklarte de at det i deres land var helt normalt å ta et friår rett etter skolen for å reise. De følte ikke noe press om å skynde seg og jobbe med yrkene sine. Noen av dem hadde hatt to jobber samtidig i løpet av sommeren for å spare penger til reisen.

Jeg dagdrømte litt når jeg tenkte på meg selv i den alderen, og kunne bare tenke at hvis jeg bare hadde begynt å forberede meg litt tidligere! Men i stedet fokuserte jeg på jobb i stedet for å investere i en reise. På deres alder var jeg også dypt inne i et langvarig forhold, så kanskje delvis på grunn av samfunnspresset var fremtidsplanene mine knyttet til potensielt ekteskap og barn, kjøp av leilighet sammen osv. Tenk at jeg skulle reise verden rundt i en alder av 29 år…? Det hadde jeg aldri forestilt meg!
Det var fascinerende å snakke med disse gutta. De var så unge, men samtidig så modne, og det fikk meg definitivt til å innse at det er så mange som ikke tar seg tid til å stoppe opp og få mest mulig ut av I DAG. Alle er alltid så opptatt med å tenke på skole, sparing, fremtidsplaner osv. Men hva med NÅ?
Etter hvert som jeg ble kjent med disse flotte reisende, spurte jeg dem hvorfor de ikke bekymret seg for karrieren hele tiden. Var de ikke redde for å få jobb? De spurte meg på sin side hvorfor det var SÅ viktig i mitt land å jobbe med disse tingene umiddelbart. Misforstå meg rett, de var ikke late i det hele tatt. De utnyttet bare noen måneder før neste fase i livet begynte. Jo mer jeg prøvde å begrunne hvorfor folk har så travelt med å komme i gang med karrieren, jo mer klarte jeg ikke. Det ga ikke så mye mening for meg lenger.
Jeg sa opp en jobb for å reise, og nå har jeg en annen som jeg elsker, og i mellomtiden har jeg opplevd mer enn 30 land! Jeg ble ikke stemplet som en hippie av fremtidige arbeidsgivere. Faktisk kunne jeg i hvert eneste intervju snakke om hvordan reisene mine hjalp meg med å utvikle ferdigheter og egenskaper som kanskje aldri ville ha vokst seg sterkere hvis jeg hadde blitt værende. I tillegg forbedret jeg engelsken min betraktelig, ettersom det ofte er det enkleste og mest universelle språket blant reisende.

Hvis du er ung, hvorfor ikke ta en pause før du haster av gårde til universitetet? Hvorfor ikke ta en liten pause? Eller hvorfor ikke ta en liten pause mellom studiene og fulltidsjobben for å reise? Jeg lover at du ikke kommer til å gå glipp av noe viktig. Jeg lover at alt i byen din vil være mer eller mindre det samme når du kommer tilbake. Dessuten vil du se at du opplever utrolig mye på kort tid, som ikke vil forandre seg så mye hjemme.
Kanskje du kan fokusere på å spare nå! Å jobbe på restaurant, frilans og generelt gjøre noe for å venne deg til å spare penger i noen måneder vil hjelpe veldig. Noen reiser også fra land til land og jobber på vandrerhjem (hvis du har nok penger til å komme deg fra et sted til et annet), så det er en annen måte å strekke ut reisen på. Hvis du for et øyeblikk føler at det kanskje er mer å like enn bare å betale regninger, så hvorfor ikke følge drømmene dine 🙂
Som så mange mennesker over hele verden prøver å gjøre, prøv å nyte NÅET. Jeg sier selvfølgelig ikke at det ikke er viktig å studere og ha en karriere. Jeg sier bare at livet er for kort til ikke å blande det litt og oppleve noen eventyr som forandrer livet.
AnaLucia er peruaner, 30 år gammel, og i slutten av 2014 bestemte hun seg for å forlate komfortsonen og oppfylle drømmen om å reise jorden rundt. Hun har allerede vært i nesten 50 land, men siden reiselysten er umettelig, drømmer hun nå om å oppdage Midtøsten og Afrika veldig snart.
Se flere av historiene hennes på ViajarParaVivir.com og på Facebook, Twitter og Instagram.