Hvordan reiser hjalp meg med å overvinne depresjon og bli forelsket i livet igjen
Psykiske helseproblemer er utrolig vanlige og kan ramme hvem som helst når som helst. Ta meg selv, for eksempel. For halvannet år siden var jeg inne i mitt siste semester på bachelorstudiet, hadde gode karakterer, en fantastisk kjæreste og bodde på stranden med mine to beste venner. Livet mitt virket perfekt. Det er helt uforståelig hvorfor livet plutselig ble så skremmende og utmattende. Men psykisk sykdom gir ingen mening. Les videre for å finne ut hvordan jeg overvant depresjonen.
Mesteparten av den perioden i livet mitt er nå et tåkete minne. Etter måneder med smerter, medisiner og terapi følte jeg sakte at mitt gamle jeg kom tilbake. I april i fjor bestilte jenta som tidligere hadde vært for engstelig til å gå i butikken, en flyreise til London. Jeg hadde reist før: studert i USA og vært på ferie med familien, men å tilbringe sommeren i Europa etter studiene hadde vært en drøm i årevis. Nå var drømmen endelig innen rekkevidde igjen. Jeg kunne ikke slutte å tenke på det, sette sammen Pinterest-tavler, lese blogger og forestille meg hva som fantes der ute.
Jeg tok medisiner og hadde fått så mye ut av kursene i kognitiv atferdsterapi og dialektisk atferdsterapi. Legene var fornøyde med fremgangen min, og jeg hadde bevist at jeg var opptatt av min psykiske helse, så de ga meg sin velsignelse til å reise. Jeg lovet å holde kontakten via e-post og fikk beskjed om at jeg kunne avtale timer med psykologen min over Skype om nødvendig. Jeg er nøye med å alltid ha med meg nok medisiner og oversatte kopier av et brev fra psykiateren min som forklarer min psykiske helsehistorie.
Jeg visste at jeg fortsatt var på bedringens vei, men nå var jeg full av entusiasme og begeistring, i ferd med å se mye mer av verden og følte en livslyst som jeg hadde glemt var mulig. Det enorme omfanget av det jeg var i ferd med å gjøre, gikk opp for meg da flyet lettet fra rullebanen. Jenta som alltid flyktet fra det som skremte henne, fløy nå mot det ukjente. Frykten var feid til side av spenning, selvtillit og kjærligheten og støtten fra familie og venner.
Til alle der ute som leser dette og sliter med psykisk helse, vil jeg si at det er verdt å kjempe seg gjennom fortvilelsen, helt til man føler seg mentalt sterk nok til å bestille sin egen flybillett. Å reise er den sunneste avhengigheten du kan utvikle. Det gir deg lyst på mer og lyst på nye opplevelser. Det er uten tvil den raskeste måten du kan vokse som menneske på og gjøre livet ditt til et inspirerende liv. Mine fantastiske reisefortellinger ble muliggjort ved at jeg tok ansvar for min mentale helse.
Å reise har betydd å ikke være redd for å dele meg selv med verden. Det har betydd å være alene i et fremmed land og likevel trives. Det har betydd å møte fremmede mennesker i fellesrommene på vandrerhjemmet, for så å dra derfra sammen som venner. Det har betydd at jeg av og til har åpnet meg og fortalt om min psykiske helse, og sett overraskelsen i mange ansikter over at en utadvendt, blond jente i tjueårene kan ha lidd av depresjon og angst, men det har også betydd å innse hvor mange andre som kan kjenne seg igjen i min historie.
Det er absolutt ingen grunn til å skamme seg. Jeg tilhører den kategorien som er mest utsatt for psykiske lidelser, nemlig jenter mellom 16 og 24 år. Denne aldersgruppen representerer den høyeste forekomsten av psykiske problemer på verdensbasis. Forskning viser også at unge mennesker som meg reiser oftere og lengre enn noen gang før. Mange av oss har nok en overveldende reiselyst, men også et sterkt behov for å ta vare på den psykiske helsen vår. Jeg er beviset på at man kan gjøre begge deler, og at det å reise gjennom ulike land faktisk kan være en effektiv motgift mot angst og depresjon.
I løpet av det siste året har jeg besøkt 18 land, og det har betydd at jeg har snakket gebrokkent spansk med en søt peruansk dame som solgte frukt på gaten, og med en taxisjåfør som opplevde Nazi-Tysklands vekst og fall. Det har vært å reise til steder jeg aldri kunne ha forestilt meg, å finne skjønnheten i en nesten forlatt brasiliansk by og å spørre en andinsk høylandsbeboer hva som gjør ham mest lykkelig. Det har vært å ri under en ruvende vulkan i Ecuador, dele hemmeligheter med nye venner, drikke vin ved et bål i Argentina og stå på hendene under Eiffeltårnet. Det har vært å sluke pasta i Roma, sole seg toppløs i Spania og være en av millioner som danser i gatene under karnevalet i Rio.
Men mer enn noe annet har det vært å se meg rundt, enten det er på et magisk sted som Machu Picchu eller på den lille kafeen i Colombia der jeg skriver dette, og være takknemlig for den nye sjansen jeg har til å omfavne alt. Det er å fortsette å utforske, fortsette å lære, fortsette å lese, fortsette å tro. Det er å ikke la psykisk sykdom styre livet mitt. Det er å bestemme meg for å skrive alt jeg kan for å inspirere andre som sliter. Det er å tillate meg selv å føle ekte følelser: å la meg selv gråte eller le til jeg gråter. Det er å være takknemlig for alle som har hjulpet meg med å komme dit jeg er, men spesielt for meg selv, for at jeg aldri gir opp.
Jeg er ikke naiv nok til å tro at alt kommer til å bli enkelt fra nå av. Selv om Instagram viser reisendes bekymringsløse livsstil med solnedganger og fossefall, har man av og til dårlige dager selv med de beste intensjoner, og man er ikke immun mot at hjernen oppfører seg dårlig i utlandet. Av og til prøver fæle tanker å sabotere for meg, fra noe så enkelt som «du har tatt feil buss» til «denne taxisjåføren er en morderisk galning». Sånn er sinnets meningsløse natur, og jeg vet at mitt er mer skjørt enn som så. Så jeg må være oppmerksom på hvordan jeg har det – jeg må være ærlig med meg selv og hele tiden vurdere om jeg virkelig takler det. Av og til skjer det virkelig vonde ting – jeg har mistet vesker, blitt frastjålet telefoner, blitt dårlig behandlet av gutter og mye verre – men det er da jeg bruker alle ferdighetene jeg har lært, som å utfordre uhensiktsmessige tanker og tolerere stress ved hjelp av ulike selvberoligende teknikker. Å reise er karakterdannende: Du blir kastet ut i fremmede situasjoner og må raskt tilpasse deg nye omgivelser.
Til tross for at jeg er tusenvis av kilometer unna støtteapparatet mitt, føler jeg meg aldri så langt unna, takket være Facebook, WhatsApp, Skype og e-post. Å reise har ikke betydd at jeg har gitt avkall på min mentale helse. Jeg unngår å fråtse i alkohol og søppelmat, jeg tar medisinene mine og skriver dagbok hver dag. Jeg holder hjernen min i gang – lærer og prøver nye ting, slik at jeg fortsetter å føle gleden ved små prestasjoner. Jeg legger ned mye arbeid i å velge de perfekte stedene å bo – jeg ser alltid på vandrerhjemsanmeldelser og vurderer om det er mulig å få ordentlig søvn, ha litt tid for meg selv, men også møte kule mennesker. Jeg tiltrekkes av vakre omgivelser, takterrasser og yogatimer.
Jeg har akseptert at det kan være slitsomt å reise – hele tiden på eventyr, dans og sightseeing. Jeg har lært meg å ikke forvente at energinivået mitt alltid skal være på 100 %, og jeg vet at jeg trenger frihet til å ta en lur, slappe av og lade opp. Jeg prøver å ikke binde meg for mye til planer, for det hender at de ikke fungerer, eller at jeg ombestemmer meg i siste liten. Jeg sier ifra når jeg ikke har det bra, for det er i seg selv greit. Jeg har lært meg å sette pris på at de fleste reisende er snille og fordomsfrie. Sjansen er stor for at du ikke er alene om hvordan du har det, og folk kan være takknemlige for at du åpner opp samtalen om psykisk helse, gir plass til sannheten som ofte blir ignorert, og gir dem en mulighet til å dele sine egne følelser.
På mine reiser har jeg møtt ekstraordinære mennesker som lever enda mer ekstraordinære liv. De har vist meg muligheter for fremtiden min og oppfordret meg til å søke mer overalt hvor jeg ferdes. Jeg har forelsket meg i livet igjen, takket være forelskelsen i verden.
Om forfatteren
Emily Mulligan er en australsk masterstudent som for tiden bor i Sør-Amerika og har praksis. Følg hennes tidvis nevrotiske, men for det meste optimistiske eventyr rundt om i verden på Instagram @happily.travelling.
Vi vil gjerne høre om dine erfaringer med å reise og takle psykiske problemer, så legg igjen en kommentar nedenfor. Hvem vet, kanskje det kan hjelpe noen andre der ute som sliter ? ❤️
Hva skal jeg lese videre?
Get the App.