Bli tatovert av den legendariske tribaltatovøren Whang Od
En gang i tiden var de første kjente tatoveringene forbeholdt stammegrupper, og de var en viktig kilde til informasjon: De viste hvilken stamme du tilhørte og hvilken plass du hadde i den. Å ha den rette tatoveringen kunne bokstavelig talt bety liv eller død.
Spoler vi noen årtusener frem i tid, kan en tatovering bety lite annet enn «jeg drakk meg full i Malaga og våknet opp med denne kinesiske menyen på armen». Men det er fortsatt mulig å få en tatovering med mening, en tatovering som forteller en historie om reisene dine. Slik får du en tribal-tatovering av den legendariske Whang Od, en Kalinga-tatovør som bor dypt inne i den filippinske jungelen.
Ryktene om den filippinske mesteren i tribaltatovering
For nesten ti år siden hørte jeg for første gang hviskende rykter om en legendarisk tatoveringsmester som levde dypt inne i jungelen på Filippinene, men avfeide det som en vandrehistorie. Tanken ble imidlertid hengende ved meg, og jeg klarte ikke helt å legge den fra meg. Tenk om det var sant…?
Nesten ti år senere er jeg på vei til Filippinene. Jeg visste bare at jeg måtte prøve å spore opp den legendariske Kalinga-tatovøren Whang Od. Jeg har alltid vært interessert i stammekulturer og -skikker, og sjansen til å møte en levende legende som henne var for god til å la gå fra seg. Jeg forhørte meg målbevisst hos de få personene jeg kjente i landet, og vendte hver stein. De spurte venner som igjen spurte venners venner, og til slutt, akkurat da håpet var i ferd med å svinne hen, hadde jeg en ledetråd!
På leting etter Whang Od, den siste av Butbut-stammetatovørene
Whang Od kommer fra Butbut-stammen, en legendarisk gruppe stammekrigere som en gang i tiden var kjent for sine hodejegerkriger og sitt voldsomme mot mot inntrengere som forsøkte å ta seg inn i landet deres. Japanerne forsøkte å slå leir i nærheten under 2. verdenskrig, men trakk seg tilbake fra jungelen og slikket sårene sine, kort sagt: Butbut er ikke til å spøke med.
Den største vanskeligheten med å nå Whang Od er å finne frem til henne. Inntil nylig fantes det svært lite informasjon på nettet, og det kunne være vanskelig å finne frem til henne når man vandret langs jungelstier på jakt etter «landsbyen på toppen av åsen».
Min venn Pot Pot, en kjent journalist fra Manila, tilbød seg å være min guide og ta meg med inn i jungelen, ettersom han snakket litt Kalinga og kunne introdusere meg for Whang Od. I en dag og en natt kjørte vi i skrøpelige busser og overfylte jeepneyer, sittende på taket under den stekende solen, med ryggsekken min mellom meg og det skåldede metallet. Til slutt, etter endeløse fjellsvinger forbi smaragdgrønne rismarker, brusende elver og en vennlig lokalbefolkning, kom vi trygt frem … midt i ingenmannsland.
Med ryggsekken på skuldrene fulgte jeg Pot Pot inn i jungelen og inn i det ukjente..
Landsbyen på toppen av en ås, dypt inne i den filippinske jungelen..
Akkurat i det det begynte å mørkne, ankom vi landsbyen Buscalan. Jeg passerte en gruppe stammeungdommer, en av dem med en falmet Guns and Roses-T-skjorte, og gikk bort til sjamanens hytte, som var utsmykket med dyrehodeskaller.
Pot Pot gikk i gang med å presentere seg, og jeg smilte som en galning og håndhilste på alle som nærmet seg. De en gang så fryktinngytende krigerne viste seg å være utrolig gjestfrie, selv om de var noe forundret over at en blek utlending hadde reist så langt for blekk.
«Har de ikke tatoveringer i England?» spurte en av landsbyboerne.
«Jo, men vi har ikke så mange tatovører», svarte jeg.
Jeg ble vist til en av de lokales trehytte og fikk ris og kylling, villsvin og bønner. Trøtt etter en lang dags reise sov jeg på gulvet mens månen skinte inn gjennom det åpne vinduet.
Møte med den legendariske stammetatoveringskunstneren Whang Od
Neste morgen våknet jeg av lyden av en hane og kikket ut gjennom vinduet. Klokken var knapt halv sju, men allerede var det liv i landsbyen mens folk gjorde sine daglige gjøremål. Jeg hadde ikke noe telefonsignal, og den «virkelige verden» føltes som en fjern verden – det føltes helt befriende.
Etter frokost ble jeg tatt med til den legendariske Whang Od. Gjemt bak en kullsvart hettegenser, med armene som avslørte snirklete, blå og svarte tatoveringer på hver eneste centimeter av huden, så hun på meg med kullsvarte øyne som røpet en humoristisk ånd i den aldrende kroppen. Whang Od er nitti-ni år gammel og den siste nålevende Mambabatok, en mester i stammetatovering. Hun er morsom, rask og overraskende kvikk, og hvis hun ikke liker deg, får hun deg til å blø.
I Kalinga-tradisjonen er det Mambabatok som velger utformingen av tatoveringen. I tråd med denne tradisjonen gjorde jeg bare tegn til at jeg ville foretrekke å ha motivet på armen i stedet for for eksempel i pannen, og så satte hun i gang.
Hun sa noe på kalinga, og Pot Pot lo og ba meg sette meg ned. Jeg satte meg på huk på en liten trekrakk, og hun begynte å velge en skarp sitrontorn, stakk den inn i en pinne, dyppet den i en blanding av vann, kull og magi og la den over armen min.
Hun så på meg et halvt sekund, smilte og begynte å banke med en liten bambushammer. Jeg så fascinert på mens armen min ble gjennomhullet av en rekke hull fylt med blekk. Sakte, men sikkert ble motivet tydelig. Det var en bregne, et symbol på det å bli voksen og fruktbarhet..
Tradisjonelle hammertatoveringer er overraskende smertefrie
Det gjorde ikke vondt i det hele tatt. Prosessen var faktisk langt mindre påtrengende enn med moderne tatoveringspistoler, og lyden av trehammeren var mer beroligende enn den infernalske summen fra en tatoveringspistol til heavy metal-musikk. Etter en time var Whang Od ferdig. Hun tørket bort blodet og overflødig blekk, og vi var ferdige; ingen plastfolie, ingen Dettol, ingen 1000-dollarseddel.
Jeg snudde meg, smilte til henne og takket henne hjertelig. Hun smilte tilbake og vinket meg bort, hun var en travel kvinne som hadde mye å gjøre, hun var tross alt nesten hundre år.
Jeg ga en liten donasjon på salt, egg og åtte dollar, og så var jeg på vei til landsbyens menn for å røyke og øve meg på Kalinga. Jeg ble her en liten stund og forsøkte å lage en røykepipe av bambus (alle Kalinga-menn kan dette, og alle er vakre), men mislyktes totalt.
Tatoveringen min leget seg raskt, og etter bare noen få dager innså jeg at bregnen lignet på et ganjablad… Jeg dro tilbake til sivilisasjonen, sendte mamma et bilde, smilte ondt og fortsatte med Filippinene.
Filippinene er et fantastisk sted, og hvis du er på jakt etter et ekte eventyr og en genuin kulturopplevelse, bør en tur til Whang Od stå høyt på listen. Jeg vil rette en stor takk til Pot Pot, min venn og guide, Charlie, verten min i Buscalan, de mange hyggelige menneskene jeg møtte der, og selvfølgelig til Whang Od for gjestfriheten, varmen og humoren.
Om forfatteren
Will Hatton er for tiden på et treårig eventyr fra Storbritannia til Papua Ny-Guinea. Følg med på The Broke Backpacker.
Har du en fantastisk reisetatoveringshistorie du vil dele? Fortell oss om den i kommentarfeltet nedenfor
Hva skal vi lese videre?
Get the App.